Momenter fra en uskrevet historie
Heinrich Carl Hudtwalcker (Hamburg 8.5.1880 – Hamburg 12.12.1952) kjøpte Husbergøya, med areal på 44,4 dekar og Husberg-Kalven på 5,6 dekar (begge pluss/minus 1-2%) i 1905. Hudtwalcker & Co. ble i 1922 omdannet til et aksjeselskap, i 1935, ble Husbergøya, g.nr. 1 og br.nr. 3 i Nesodden kommune, overført til aksjeselskapet.
Heinrich Carl var Hudtwalcker & Co. AS’ største aksjonær. Siden han var tysk statsborger, kom selskapet, inklusive Husbergøya, etter annen verdenskrigs slutt under forvaltning av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Etter forhandlinger med Direktoratet, og etter at hans sønn, Carl Heinrich (Kristiania 25.1.1912 – Arlesheim 23.6.1991), i 1946 fikk innvilget norsk statsborgerskap, fikk han kjøpt tilbake de beslaglagte aksjene og ble selskapets hovedaksjonær.
Med noen års avbrekk under første verdenskrig, ble det drevet en tranforretning på Husbergøya frem til selskapet solgte øya til Oslo kommune i 1982. Anlegget bestod av varelager, tankanlegg og fabrikk for filtrering av tran og fiskeoljer. Frem til rett etter annen verdenskrig var fabrikken en trebygning. Denne brant ned i 1948.
En ny fabrikk i mursten og betong, tegnet av arkitekt Dick Backer og oppført av firmaet Kåre Backer, ble åpnet i 1950. Den nye fabrikken var tegnet av arkitekt Dick Backer og firmaet Kåre Backer stod for arbeidet. Med bl.a. sin høye og karakteristiske pipe var den gulmalte bygningen i mange år var et velkjent landemerke i Bunnefjorden/indre Oslofjord for båtfolket og andre.
Fabrikkens mål var 30 x 20/30 m. På fjellskråningen opp mot øya var det montert en vanntank som var forbundet med fabrikken. Høyden under taket i fabrikken var ca. 5 m, og i et eget tårn i 2.etasje på bygningen var det montert to store filterpresser for tran. Fra tårnets store vinduer så man ut mot Skjærholmene, hele Bunnefjorden og den delen av Nesodden som strakk seg nedover denne. Tranen ble oppvarmet og kjørt gjennom filterpressene. Stearin og uoppløselig fett ble hengende igjen i filterdukene. Disse ble etterpå skrapt rene, og stearinen og fettet ført til et eget lager for senere anvendelse.
Første etasje, og hovedrommet, av fabrikkbygningen bestod av fyrrom, toalett, to store blandingskummer, oppvarmet lagerrom, tanker, utstyr for maling av fat, vekt hvor fatene ble veid før utlevering, samt et laboratorium og formannskontor. I bygningens andre etasje var det en større garderobe og dusjer, et stort værelse som gikk under navnet ”Kartoteket” (rommet tjente som fjernlager for korrespondanse og dokumenter), spisesal og en egen leilighet for vaktmannen.
Regnvann ble ført fra fabrikkens store, flate tak til en egen tank, og benyttet til forskjellige rengjøringsformål. Det var også en egen brønn på øya. Drikkevann ble regelmessig fraktet ut med vannbåten. På uteområdet på fabrikkens bakside, ikke langt unna der hvor den gamle fabrikkbygningen av tre hadde ligget, ble det tidlig på 1970-tallet oppført flere store lagertanker.
Til Kalven hørte det en mindre, lav trebygning. Den hadde de første tiårene anlegget var i drift, da alle fat fremdeles var laget av tre, tjent som lager og verksted for bøkkere. Dessuten hadde Kalven en mindre brygge av tre som lå godt beskyttet for vind og vær.
Denne brygga ble stort sett benyttet som liggeplass for selskapets ferge. Året rundt, bortsett fra under de verste isvintrene, frakten fergen folkene til og fra øya. De fleste bodde i Oslo og omegnen. Hver morgen frakten fergen folk fra utløpet av Akerselva til Husbergøya og tilbake om ettermiddagen. De av arbeiderne som bodde på Nesodden, ble hentet på Oksval brygge om morgenen og fraktet tilbake dit etter arbeidstidens slutt.
En stor trekai på Husbergøyas nord-vestlige side, hvor det er svært gode dybdeforhold som gjør at store lastebåter kan legge til, og hvor seilskutene tidligere hadde lagt til, ble revet i 1973 og erstattet av en betongkai. Arbeidet ble utført av firma Høyer-Ellefsen. Selve plassen utenfor fabrikken som ble bygget i 1949/50, ble etter brannen, planert og støpt i betong. Transporten av fat til og fra betongbrygge/fabrikk tok to gaffeltrucker seg av.
I forbindelse med byggingen av den nye fabrikken, ble Husbergøya i 1950 tilknyttet elektrisitetsforsyningen på fastlandet ved hjelp av en undervannskabel fra Malmøya. Denne ble i sin tid bekostet av selskapet, men senere overført elektrisitetsverket som samtidig sørget for en «ringforbindelse» med videreføring av sjøkabel til Langøyene og de andre øyene i indre Oslofjord. I 1957 ble det, igjen ved hjelp av nok en sjøkabel, denne gangen via Langøya, opprettet telefonforbindelse med Husbergøya.
Originale dokumenter om bl.a. elektrisitetsforsyning og telefonforbindelse finner du i Dokumenter på denne siden.
www.hudtwalcker.no 2018