Om Langøyene og Husbergøya
(Fra Nesoddens Historie)
Det er ikke mange som tenker på at øyene Langøyene, Husbergøya og Nordre og Søndre Skjærholmene ligger i Nesodden kommune. Her var et yrende liv helt frem til rundt 1950.
Mange arbeidet på Langøyene, og mange familier bodde der. Det var derfor mange barn som gikk på den lokale skolen. Ved valgene, enten det var kommunevalg eller stortingsvalg, ble det holdt valg på Langøya skole. Riktignok trengte de ikke å ha åpent så mange timer, men valgene ble avviklet helt etter regelboka, med eget valgstyre. Ved kommunevalget i 1951 var det siste gang noen gikk til stemmeurnene ute på Langøyene. Oslo kommune var ferdig med sitt prosjekt med å tømme gatesøppel der ute, og familie etter familie flyttet vekk fra øya.
En av de mange barna som bodde på Langøyene etter krigen var Stig Johansen. Han forteller:
«Vi bodde i hus nummer en på Søndre Langøy, i det gamle huset hvor det hadde bodd fiskere i 100 år. Da jeg var barn, var søppelfyllingen over, og Oslo kommune var i ferd med å dekke til med jord. Jeg kan huske at de hadde laget en mur i bukta mot vest for å hindre at fyllmassen skulle vaskes ut av sjøen.
Vi lekte som unger flest. På vinteren hoppa vi på ski, og om sommeren var det utrolig spennende å gå på skattejakt på fyllinga. Det var mange barnerike familier på Langøyene, i etterkrigsårene var det over 40 barn der ute i ulike årskull.
Vi var den eneste familien på Langøyene som hadde telefon. Faren min, Trygve, hadde selv måttet bekoste telefonstolpene og var lært opp til å gjøre enkle reparasjoner. Vi hadde ikke strøm på øya, og parafinlampene lyste opp i hvert et hjem. Jeg husker vi barn ble beordret inn på kjøkkenet for å se om lampa oste når vi var i stua, eller var det lett å få svarte flekker i taket.
Etter at vi hadde gått ut av skolen sommeren 1953, flyttet vi inn til Oslo. Vi og vår slektning, familien Grini, hadde leid en av «Sjøbadfergene». Far jobbet da for fabrikkeier Hudtwalcker, som drev fabrikk på naboøya Husbergøya. Far kjørte rutebåten («Tryggen») som hentet arbeidsfolk på Oksval på Nesodden om morgenen og brakte dem tilbake om kvelden. Fabrikken fikk torskelever fra Nord-Norge og foredlet denne.»
Dette produktet ble solgt til tranfabrikken til Peter Møller blant mange andre. Alle renholdsarbeiderne flyttet inn til Oslo etter hvert som de fikk hus og arbeid i byen. En familie flyttet også til Nesodden.
Høsten 1953 var det stille på Langøyene. Den faste båtruten opphørte 17.november denne høsten. Fra nå av ble det sommerrute til Langøyene med Oslo kommunes badebåter. Naboøya Husbergøya, hvor tranfabrikken tidligere lå, ble i 1983 kjøpt av Nesodden kommune, som la den ut til friluftsområde.
Hudtwalcker & Co.
Vi kikker ut på en av Nesoddens utposter – Husbergøya.
Der ute hadde firmaet Hudtwalcker & Co. drevet sitt tranraffineri og lageranlegg for tran og fiskeoljer i mange år. De begynte så tidlig som i 1907-1908. Det gikk en fast arbeidsbåt («Tryggen») mellom øya og Oksval brygge, morgen og kveld, for det var mange arbeidere fra Nesodden der ute. På 1970-tallet hadde de 10-20 ansatte. Skattemessig betydde arbeidsplassen en del for Nesodden kommune, 9/10 ble skattet til Nesodden, mens 1/10 ble skattet til Oslo, der firmaet hadde sine kontorer.
Kilde
Teksten er fra Nesoddens historie. Bind 3, 1930-1980, redigert av Harald Lorentzen og Kjell Espeland, utgitt av Nesodden historielag, 2005
Kommentarer
Det var firmaet Hudtwalcker & Co.’s ferge «Tryggen» som faren til Stig Johansen, Trygve Johansen, førte.
Som Stig Johansen nevner i artikkelen var det flere fra Langøyene som i kortere eller lengre perioder arbeidet på firmaets tranraffineri på Husbergøya. To av de som var født og oppvokst på Langøyene, og senere flyttet inn til byen, men som arbeidet ved tranraffineriet hele livet var Einar Jacobsen og Arne Pedersen. Einar var formann ved fabrikken mens Arne, i tillegg til arbeidet i fabrikken, i lengre perioder bodde nærmest fast i fabrikken som vaktmann. Arne begynte sin ansettelse i firmaet Hudtwalcker & Co. som billettgutt om bord på «Tryggen». «Tryggen» trafikkerte den faste båtruten Stig Johansen nevner, og som opphørte høsten 1953
Helt til slutt en liten rettelse: Oslo kommune kjøpte øya i 1982.
www.hudtwalcker.no 2019