Hu går i hundre år tel!
Var det noen som tvilte på at gamle ”Bygdin” skulle seile igjen? Den novemberdagen i fjor da den mildest talt allerede aldrende frakteskuta la seg til på havets bunn ved Grønlikaia? Det var vel det. Og vi husker at vi var nedom Grønlia som snarest den dagen. Det regnet forskrekkelig og alt var bløtt og fælt og skipper Gunnar Mathisen sto mismodig og dyvåt på kaikanten og glodde på topplanternen som var det eneste som syntes av hans stolte skip. Da var det flere som sa takk og farvel til gamle ”Bygdin”, vel vitende om at hun var fjordens eldste skute i aktiv tjeneste: Baad No. 9 fra Porsgrunds Mek. Verksted i 1898. At nå hadde rust og elde vunnet sin endelige seier.
Og så kjører vi her en dag utefter kaiene, og hva møter øyet annet enn den gamle sliter. M/S ”Bygdin”, nymalt og fast fortøyet ved Paulsenkaia, bound for Tønsberg bare de siste malingstrøk har tørket!
– Jo’a, nå flyter’a, yndig som e lilje, forsikrer utrettelige skipper Gunnar, han påtreffes i skipets bunn med skiftenøkkel og munnen full av muttere. – Men jøjevårs så fælt det var å komme om bord når dem hadde fått dratt’a opp! Motor og radar og findressen, møkk og olje altihop, bare å hive. Ja, ikke motoren da, men på land måtte’n. Har sitti hele vinteren der nede i Svelvik, men nå går’a av seg sjøl!
Og Gunnar Mathisen er mektig fornøyd. En traurig vinter ligger imellom denne optimistisk lyse aprildagen og hin dag i november, da gamle ”Bygdin” ble slept til slipp i Svelvik. Ingen har riktig funnet ut av hvorfor den gamle dame la seg til på havets bunn, for skroget var like helt da Oslokrana hadde gjort jobben sin. Skipper’n har et mistenksomt øye til en polakk som lå ved samme kai, ”Bygdin” lå jamsi’s utenfor. Kanskje har polakken tømt en tank eller sånt. Rett i dekket på Baad No. 9. Ikke lett å være liten i våre dager, det er den uskyldige som får li’.
Men nå er det glemt, og Gunnar Mathisen har kjøpt ny dress, og det er kommet mørkt panel på lugarene. Var ikke så mye edeltre om bord før. Og nå er det på’n igjen. Oslo – Tønsberg – i knivskarpt med Linjegods som kjører landeveien.
– Hu går i hundre år tel, sier Gunnar.
Knuppers
Aftenposten, fredag 2.mai 1975
Foto: John Michael Hudtwalcker
www.hudtwalcker.no 2016